Uførepensjon, skattelette og anna drit

La meg komme med et hjertesukk. Jeg har et problem i disse dager, i og med at jeg har en ganske lunken holdning til sittende regjering og deres fremlagte budsjett. Likevel er det ting i budsjettet som jeg støtter, OG som både er upopulært og kontroversielt.

For å ta det noe av det jeg er i mot først: Regjeringen bruker alt for mye oljepenger. Og alt for mange av disse oljepengene brukes til skattelette som gis via kutt i formueskatten. Nå er det tvilsomt om dette i det hele tatt har noe for seg, pluss at vi har stelt oss talentløst slik at rike folk ikke betaler inntektsskatt. Altså: De burde ha driti i å kutte så mye i formueskatten, i alle fall til man har fått utredningen Scheel-utvalget skal komme med. Alle advarte dem jo mot det, men de driter tydeligvis i det.

Og så det alle er i mot, men som jeg er for: Kutt i uføretrygd. Vi har et rekordhøyt antall uføretrygdede i Norge. Dette er det bred enighet om at man må gjøre noe med. Derfor ble det vedtatt noe allerede i forrige stortingsperiode, som nå blir innført. I tillegg legger de blåblå til kutt i barnetillegget, og standardiserer det mer i tråd med det andre ytelsesmottagere mottar. Med andre ord går de blåblå lengre enn de rødgrønne ville. De kan derfor ikke klage på de rødgrønne sin politikk, men bør heller stå inne for politikk de faktisk er for.

Det som irriterer meg grønn i disse dager, er alle tiradene fra skuffede eks-frpere som plutselig innser at kutt faktisk rammer dem selv, og ikke alle andre (les: Innvandrere). FrP har jo ellers vært svære i kjeften og lovet og lyget noe helt for jævlig, og tiltrekt seg desperate uføre som klamrer seg til et halmstrå. Det er jo rett og slett svindel.

Det irriterer meg enda mer at super-rikinger ikke ser ut til å være fornøyd med kutt i formueskatten. 4 milliarder er tydeligvis ikke nok.

Men det verste med det store kuttet i formueskatten, er at det blir totalt UMULIG å argumentere for en nødvendig omlegging av uførepensjonen. Spesielt når det skjer omtrent samtidig, og det er mistenkelig like summer på begge sidene av regnskapet.

Med andre ord har jeg grunn til å bli forhatt av både høyre og venstresiden: Jeg er både for kutt i uføretrygd (over tid, det skjer nå for brått, spesielt barnetillegget) og mot kutt i formueskatt (i alle fall i form av kutt av sats, må gjerne øke innslagspunktet). Man bør egentlig være litt kjip med alle sammen. Kun på den måten kan vi gjøre oss uavhengig av oljen. Faen i helvete: Hvorfor bruker dere ikke null prosent av oljefondet? Nei til oljepenger! Handlingsregelen bør settes ned til 0 %!

Jeg er glad jeg skrinla min politiske karriere, jeg har kommet til å bli svært upopulær i de fleste kretser 😀

3
 
 
 
 
avatar

About Vebjørn Sletten

Bor i Mo i Rana og liker å skrive litt. Jeg heter Vebjørn, men blogget tidligere som Johni Schuweldahl. Nå vil jeg bare være Vebjørn når jeg blogger ;)
Uncategorized , , , ,

18 comments


  1. Forhatt av både venstre og høyre… mjo… men hvor finner du egentlig den store forskjellen på AP og Høyre? Har ikke Høyres problem helt siden Gro H. B. snek Norge bakveien inn i EU, vært at AP bedriver høyrepolitikk vel så bra som Høyre selv? Var Gro H.Brundtland en av “folket” der hun residerte i sin villa på Bygdøy? Kan man karakterisere Jens Stoltenberg som kommet fra karrige arbeiderkår gjennom sin oppvekst i Lille Frogner Allé, Oslos “beste vestkant”?
    Det er alltid de rikeste som styrer, uansett hvilken politiske blokk de bekjenner seg til. Selv salige Gerhardsen hadde til saltet i grøten, og vel så det. Jonas Gahr Støre føyer seg således pent inn i rekken av APs multimillionærer.

    De dårligst stilte, lavtlønnede arbeidere, minstepensjonister og uføre, har aldri noen sinne hatt noen innflytelse over norsk politikk, og kommer aldri til å få det. De utgjør ingen massiv velgergruppe.

    Du mener de uføre får for mye. Ville du fortsatt ment det dersom du selv ble henvist til rullestol resten av livet? Er det ikke dypest sett slik at det er de uberettiget uføre du mener man bør komme til livs, eller mener du faktisk at samfunnet ikke plikter å ta hånd om mennesker som har et reelt behov for bistand?
    Samfunnet trenger arbeidere. Hver gang det fødes et nytt individ, er det en potensiell ny arbeider som blir født. Da er det også i samfunnets interesse å legge til rette for at dette individet får både en oppvekst og en utdannelse som gjør det både motivert og kapabel til å innta sin plass i produksjonen. Men som i all annen produksjon, vil det også hva gjelder produksjon av ny, fremtidig arbeidskraft, altså produksjon av barn, forekomme produksjonsfeil. Dette må samfunnet som bedrift ta høyde for, og ettersom det anses for uetisk å kvitte seg med barn som blir født med lavt eller intet produksjonspotensiale, er samfunnet faktisk nødt til å påta seg ansvaret for disse. Barn er faktisk samfunnets ansvar. Det samme gjelder også mennesker som av en eller annen grunn anses som uskikket til å opprettholde produksjonsevnen, enten av rent fysiske årsaker, eller som følge av psykiske lidelser. Å innta noe annet standpunkt vitner for meg om et nedlatende menneskesyn. Selvsagt vil det alltid finnes noen som utnytter systemet, men med hvilken rett lar vi det gå utover de mange som faktisk er reelt bistandsberettigede?

    Merkelig nok hadde Norge før oljealderen råd til å bygge opp det velferdssamfunnet som nå må raseres for å skape balanse i regnskapet. Forstå det den som kan.

    3





    • Merk at jeg tar forbehold her. Endringene som kommer fra regjeringen skjer for brått. Samtidig lukter det litt stramt når det skjer samtidig med store kutt i formueskatten. Det blir umulig for regjeringen å argumentere for disse kuttene uten å fremstå som drittsekker. Når man attpåtil ikke kommer lengre enn at man klager på forrige regjering gang på gang, blir jeg bare irritert.
      Jeg er ikke mot uførepensjon. Det er nok riktig at de mange som går på uførepensjon ikke kan arbeide. Men de få som kan bør ha et incentiv til å velge å jobbe, eller gå over i en form for kvalifiseringsløp som kan gjøre en i stand til det. Noe av problemet er nok at man ikke har blitt fulgt opp i det hele tatt, og håpløsheten har tatt overhånd.
      Men igjen: Når endringene skjer såpass brått, vil det være vanskelig å argumentere for. Slike endringer kan man gjøre over tid, slik at folk kan omstille seg. Tilsynelatende skjer da også endringene mest i form av pisk, og svært lite gulrot.





    • Mama Doc -tiden står for meg som en mørk periode i norsk politikk, da hun gjentatte ganger brøytet og bøllet seg vei inn i regjeringskontorene med en maktkåthet som gjorde meg alvorlig bekymret for det norske demokratiet. “Sosialdemokrati er den politikken som Arbeiderpartiet til enhver tid fører !“. “Det er typisk norsk å være god !“. “La meg gjøre dette KLINKENDE KLART !!!“.

      *grøss*

      Støre burde bli mindre diplomatisk, og modig, men i hans høyrevridningsprosjekt ser det ut til å være vanskelig. Han vil jo ikke skremme puddingene som vipper i sentrum. SV er mindre sexy enn de har vært på en generasjon så han har det ikke lett.

      Vi må nok holde ut med dette blåblå prosjektet en stund til. Lenge nok til at de har klart å gjøre alskens grådig mayhem, skeivfordelig og privatisering for privatiseringens skyld. Når folk ser hva agandaen til møkkagjengen egentlig er så er det finito burrito, men det blir en dyrkjøpt erfaring, for de med lite.

      Balansen i regnskapet du nevner dreier seg ikke om penger, men verdier, -ett ord Preben & Co. ler rått av i “klubben”. Historisk har den gjengen en lei tendens til å ende opp i trærne, dinglende.

      Det er nå enda en trøst.

      1





      • De lange linjene i norsk politikk ( slik jeg leser det), avslører at det er en ønsket situasjon på begge sider at regjeringsansvaret går på rundgang mellom blokkene.
        Nødvendigheten av å opprettholde et visst nivå på den generelle misnøyen, har både Høyre og AP for lengst innsett, og de siste åtte årene har også SV lært det. Nå er det FrPs tur til å slite den politiske skolebenken. Etter neste valg er det kanskje Miljøpartiet som skal tas i skole.

        Det reelle valget folket forelegges, vil uansett resultat alltid føre til misnøye. AP er avhengige av å ha borgerlige regjeringsperioder for å få fortgang i privatisering og liberalisering, og de borgerlige trenger AP for å opprettholde og befeste eksistensgrunnlaget for nasjonens kulturbyggere, samt å sikre et visst minimum av generell velferd. Det meste de er uenige om, er kun overflatisk uttrykt politisk skinnuenighet. Både AP og Høyre omfavner kapitalismen og ønsker vekst i økonomien. Gjennom felles innsats har AP og Høyre gjort Norge til ett av verdens dyreste land. Men har folket noen gang hatt mulighet til å stemme for noe alternativ? Har det noen gang blitt fremlagt alternativer i norsk politikk?
        Høyrevridningen i AP, den som for alvor skjøt fart med Gro H.B., har egentlig aldri blitt utfordret. Som du siterer: “Sosialdemokrati er den politikken som Arbeiderpartiet til enhver tid fører !“

        AP er ikke imot privatisering, fjerning av formueskatt, skattelette for de rikeste eller minimering av samfunnets ansvar for sine borgere, men det et umulig politisk standpunkt dersom blokkdelingen skal opprettholdes. Illusjonen om politisk uenighet mellom blokkene er det som holder demokratiet i live – illusjonen som sikrer de rikestes mulighet til fortsatt overherredømme.

        1





        • Det ligger vel i demokratiets natur at vi bør klare å akseptere at også folk som «residerer» i villa, har bodd deler av livet på Oslo Vest og/eller har valgt å utdanne seg til lege eller å ta et annet langvarig embetsstudium, bør kunne nyte godt av fulle demokratiske rettigheter, inkludert retten til å kunne ytre sine meninger og la seg velge til politiske verv – til og med i Arbeiderpartiet.

          Vi skal heller ikke se bort fra at også den betydelige andelen av den norske befolkningen som kan kalle seg multimillionærer (gjennomsnittsinntekt for voksne nordmenn ligger på over 2,4 mill. kroner), kan være i besittelse av empati og innlevelsesevne, og i heldige øyeblikk kan klare å identifisere seg med «folket».

          Du kommer stadig med påstander om det norske velferdssamfunnets begredelighet, f.eks. at norsk infrastruktur var på høyden i 1973, at nivået nå har sunket ned på høyde med Romania, at velferdssamfunnet raseres, at statens ansvar for borgerne minimeres eller at det eksisterer en Ap-Høyre-konspirasjon som har som formål å «sikre de rikestes mulighet til fortsatt overherredømme».

          Problemet med dette er at det er få eller ingen land som kan skilte med større investeringer i, og bedre utbygd, infrastruktur, bedre velferdsordninger, bedre økonomisk sikkerhet (verdien av SPU er på over 1 million kroner per nordmann), færre fattige og større sosial homogenitet en Norge.

          «Gjennom felles innsats har AP og Høyre gjort Norge til ett av verdens dyreste land. Men har folket noen gang hatt mulighet til å stemme for noe alternativ? Har det noen gang blitt fremlagt alternativer i norsk politikk?»

          Hvis AP og Høyre har gjort Norge til et av verdens dyreste land, lurer jeg på hvordan du vil foreslå å få prisnivået ned igjen. Ved å redusere momsen? Skattene? Minstelønningene? Tollsatsene? Byråkratiet? Landbrukssubsidiene? Trygden? Kulturbudsjettet?

          Jeg er enig i at partiene i det norske politiske systemet er litt for like, og at dette på lang sikt vil kunne bli et problem for å få folk til å engasjere seg i valg, men er dette kritikk som rammer Norge i spesiell grad? Hva med land som på grunn av valgordningen i praksis har topartisystemer, slik som USA og England – hva er alternativet der? Og kan vi kritisere at politikken den «blå-blå» mindretallsregjeringen fører, og politikken den rød-grønne regjeringen før dem førte, er for lik SAMTIDIG som vi klager over at H + Frp-regjeringen faktisk klarer å få gjennomslag for deler av valgprogrammet sitt?

          Siden du nå likevel bor i Danmark, synes jeg egentlig det kunne være like interessant å høre deg skrive noe om dansk politikk, eller forskjellene mellom danske og norske velferdsordninger.

          😉





          • Rettelse: “gjennomsnittsFORMUE for voksne nordmenn ligger på over 2,4 mill. kroner”





          • Når ca 850 nordmenn betalte 30% av formuesskatten, burde det være åpenbart at statistikk er et verktøy man kan bruke etter eget forgodtbefinnende.
            Litt over halvparten av befolkningen har en formue på over 1 million.
            Det er også statistikk.
            Forandrer det bildet ditt bittelitt?

            Selvsagt er man ikke diskvalifisert som politiker dersom man er rikere enn gjennomsnittet, men spør deg selv: Ville du som politiker kjempe for en politikk du VET vil senke levestandarden din eller pålegge deg større beskatning?

            Noe slår positivt ut, og noe slår negativt ut, hver gang Norge skifter regjering. Hvorfor blir det ellers regjeringsskifter, tror du?

            Joda, jeg kunne selvsagt skrevet om Danmark og dansk politikk, men slik jeg oppfatter innlegget, handler det spesifikt om Norge… … og det får være grenser for selvopptatthet, selv for meg. :)

            __





        •  Kanskje en del konspirasjonsteorier ute og går her? Men ellers er det jo kartlagt et “samrøre” mellom eliten i AP og eliten i Høyre. De kjenner hverandre, gifter seg med hverandre og omgås jevnlig.
          Likevel er det visse forskjeller i politikken. F.eks. vil Høyre alltid prøve å sette ned det generelle skattenivået, mens AP vil øke eller bevare det.
          Når det gjelder uførepolitikken er enigheten egentlig ikke stor mellom AP og Høyre. Uenigheten har nok vært tempoet. Når det gjelder skatteendringer for uføre, samt økning av brutto beløp for å kompensere for dette, er dette noe som ble vedtatt bredt i stortinget. Så er det en kompensasjonsordning for de med gjeld som de blåblå innførte, som er omstridt. Likeså er kuttene i barnetillegget innført av de blåblå også svært omstridt. Men merk at AP kritiserer de for alt mulig annet enn uførepolitikken. Kritikken mot uførepolitikken kommer fra sentrumspartiene og SV, noe som jo indikerer at de rødgrønne nok hadde en del intern uenighet om spørsmålet.
          Kuttene i formueskatten som de blåblå gjør nå, er også mot bedre vitende. Man kunne gjort grep i forhold til innretning i stedet. F.eks. kunne man økt skatteverdien av eiendom og således økt skattegrunnlaget. Videre kunne man økt innslagspunktet betydelig, f.eks. til 10 mill, noe som ville fjernet alle argumenter mot at det er en kakseskatt. Totalt sett ville man sannsynligvis gå i null med en slik endring.





          • Progressiv formuesskatt med innslagspunkt på 5 mill, kombinert med progressiv beskatning av eiendom/bolig etter størrelse, så hadde FrP kunnet avvikle bompengeordningene, slik de lovte.
            :)





  2. Med kuttingen i formueskatten viser denne gjengen hva de er for noe. De skal “ruste landet” sier de, og later som de er overbevist om at mer penger til de som har mye fra før vil føre til at rikdommen sildrer nedover til de som har lite.

    Check

    Selvfølgelig vet de at dette er aperonk, men de velger heller å smile salig og gavmildt når de serverer dette grapset, enn å si det som det er; “Vi skal ruste landet ved å gjøre de sterke sterkere, slik at vi kan møte de harde tidene som snart kommer. Hva er vel mer naturlig da enn å sette de svakeste i første linje“. Motbydelig ! :evil:

    Når det gjelder de uføre så er logikken like sleip; Reduser trygden, så blir de nok friske og arbeidsføre igjen. Alle som en….

    Sytende frpere kan bare ha det så bra. Møkkapartiet klarte å overbevise en drøss politisk tilbakestående tullinger om at de ville tjene på å bite hånden som mater de.





    • Formueskatten kunne blitt endra på en anna måte, f.eks. med å øke verdien av eiendom samt å øke innslagspunktet. På den måten kunne man unngått eventuelle negative virkninger på nye bedrifter, og samtidig fått inn omtrengt like mange kroner på det.
      Men man har liksom bestemt seg, og gjør ting uansett. Det kan være greit å skynde seg langsomt av og til.





  3. til:Cecilia
    Det er noe med argumentasjonen din i politiske diskusjoner jeg aldri blir helt klok på. Du gir ikke egentlig inntrykk av å ha noen utpreget folkelig bakgrunn eller livsstil, du bor ikke i Norge, du merker neppe særlig mye til norsk skatte- og avgiftspolitikk eller norske trygderettigheter, men du engasjerer deg tilsynelatende stadig mot «rasering av velferdssamfunnet» etc.

    Du gjør et poeng ut av at Brundtland «snek Norge bakveien inn i EU» (noe du vel egentlig delvis argumenterte MOT i juni, da jeg skrev at Brundtland sørget for å begynne å harmonisere norsk lovgivning med EUs allerede i 1988), men du later ikke til å ha prinsipielle motforestillinger mot å bo i EU-landet Danmark, og gir så vidt jeg kan se uttrykk for mer tilhørighet til Kontinentet enn til Norge. Hadde du egentlig sett det som et problem om også Norge hadde vært med i EU, og dermed ble litt nærmere knyttet til resten av Europa?

    Du romantiserer begynnelsen av 70-tallet som en periode da Norge var på topp velferds- og infrastrukturmessig, og gir Arbeiderpartiet æren for dette. Vi snakker da om et tidspunkt da mange av hovedveiene i Norge fortsatt hadde grusdekke (men man tross alt så vidt kunne klare å ta seg fram mellom Oslo og Bergen i løpet av en dag, i alle fall sommerstid), da norsk lov fortsatt hjemlet tvangssterilisering og straff for å vise homofil kjærlighet, og da FARGE-TV – på Norges eneste tillatte TV-kanal(!) – ble MOTARBEIDET av stortingsflertallet. Det er ganske utrolig at vi nordmenn helt fram til inn på 80-tallet fant oss i å ha én (Arbeiderparti-dominert) kanal for hhv. radio og TV, som dessuten, i praksis, nærmest hadde forbud mot å kringkaste musikk som lignet på rock. Ja, og staten skulle selvfølgelig diktere hvilken pris du kunne ta hvis du ville selge leiligheten din. Så sent som i 1978 sørget Arbeiderpartiet for å gjøre Norge til det eneste landet i verden med totalforbud mot salg, kjøp og bruk av SKATEBOARD(!) – et forbud som først ble opphevet i forkant av Stortingsvalget i 1989 (med fyldig NRK-dekning av en ditto statsminister – på skateboarad – som i sin uendelige barmhjertighet forærte ungdommen denne milde gaven (selv om uttellingen ved valget uteble).

    Du har tidligere postulert at «I Norge har man en lov for allting – i Danmark er alt lov.» Er det da et problem at Norge i noen korte perioder får lov å ha en litt mindre formyndersk regjering som ønsker å myke opp noen av de mest rigide lovene, forenkle byråkratiet, senke avgiftene og gjør det norske samfunnet bittelitt mer likt det danske?

    Så kan man si at det selvfølgelig kan ligge et ekte engasjement bak selv om du engasjerer deg for saker du ikke selv har fordel av, eller som du kanskje til og med vil tape på, og jeg vil også gjerne tro at folk kan engasjere seg utover egoistiske motiver.

    Men akkurat det virker det ikke som du tror på selv en gang, for du angriper nettopp de politikerne som har en bakgrunn som ligner mest på din egen. Og for hva? Jo, for deres manglende FOLKELIGHET!

    «Ville du som politiker kjempe for en politikk du VET vil senke levestandarden din eller pålegge deg større beskatning?», spør du, og du antyder vel at Brundtland, Stoltenberg og Støre ikke har troverdighet eller er til å stole på fordi de har bodd på Oslo Vest og har formuer et stykke over gjennomsnittet. (Du kunne jo også ha lagt til at Støre i sin ungdom leflet med Høyre – hvis du ville mistenkeliggjøre ham ytterligere.)

    Men undergraver du ikke samtidig din egen mulighet til å bli tatt på alvor når du prøver å forsvare svake grupper? Ville DU kjempe for en politikk du VET vil senke levestandarden din eller pålegge deg større beskatning?

    Det kunne være interessant å utfordre deg til å prøve å gi uttrykk for din politiske oppfatning på en litt mer sammenhengende måte. 😉





    • Å være boklærd var en gang et hedersord, men nå er det muligens et skjellsord.
      Jeg må vel tilstå at min kunnskap på dette området begrenser sig til boklærdom, og som med all boklærdom vil den selvsagt ha et visst preg av forfatterskapet bak bøkene. Min smule kunnskap er altså Norge sett utenfra, kan man si, på en måte som nordmenn i grunnen aldri kan se seg selv. Tenk deg Norge sett på samme måte som du ser på f.eks. Bulgaria ( eller et annet land, dersom det da i det hele tatt eksisterer noe land du ikke har førstehåndskunnskap om).

      Langt de fleste bøker jeg har lest om Norge etter krigen (WW2), beskriver Norges EØS-avtale som en snikinnmelding i EU. Du har tydeligvis en annen oppfatning, og det er herved registrert at du opponerer mot det mange anser som fakta. Hvem som har rett og feil, er vel som alltid innen politikken kun et spørsmål om politisk ståsted. Du er tydeligvis fornøyd med Norges tilknytningsform, andre har gitt uttrykk for det motsatte. Jeg har muligens vært uheldig i valg av kilder? Du kan kanskje bidra med mer lesverdig lektyre?

      Noe av det jeg finner interessant ved Norge, er hvordan den norske folkesjelen tvinger nordmenn på barrikadene hver gang noen utenfra forsøker å fortelle dem hvordan Norge oppfattes av utenforstående: Hvem er DU til å forstå noe om Norge? Hva er egentlig DITT utgangspunkt, din UTLENDING!”

      Romantiseringen ligger i hvordan din egen generasjons forfattere, statsvitere og politikere beskriver Norge. Romantiseringen kan leses i utallige bokverk som enhver kan låne på Deichmanns Bibliotek, fullstendig gratis… i hvert fall inntil videre.

      Jeg kan altså ikke gi uttrykk for mine meninger uten å bli konfrontert med min egen herkomst. Min egen oppvekst og min egen ufolkelige bakgrunn og livsstil, anføres som argumenter mot meg, men ekskluderes samtidig som argumenter mot folk som GHB, Stoltenberg og Støre – viktige mennesker i viktige samfunnsroller. Det er interessant. Hvor finnes logikken?

      At jeg omfavner deler av Danmarks politikk, anser du umiddelbart som et uttrykk for at jeg er motstander av at (sitat)
      … Norge i noen korte perioder får lov å ha en litt mindre formyndersk regjering som ønsker å myke opp noen av de mest rigide lovene, forenkle byråkratiet, senke avgiftene og gjør det norske samfunnet bittelitt mer likt det danske”.

      Er det ikke faktisk det motsatte jeg hevder når jeg påpeker nødvendigheten av skiftende regjeringer? Hvorfor velger du å se bort fra den vesentligste grunnen til at demokratiet kan fungere: nemlig misnøyen med det eksisterende politiske regimet?

      Folk flest kan engasjere seg utenfor egoistiske motiver i en periode, men ikke permanent. Vi gir av vår overflod.
      Troverdigheten kan definitivt utsettes for mistro. “Bukken som vokter av havresekken” er vel et like kjent begrep i Norge som ellers i verden.

      Min troverdighet?
      Når ble min troverdighet et emne i denne diskusjonen? Hvorfor møter alltid menn meg med argumenter som går på min person, legning eller økonomiske situasjon?
      La meg spørre:
      Hva var din inntekt i 2013? Hvor mye betalte du i skatt? Hva er formuen din? Hva er familiens samlede nettoinntekt? Hva med det småbruket ditt? Hva er det verdt? Er du ikke egentlig akkurat den perfekte Høyrevelger? Er det da så merkelig at du ønsker å desimere AP’s innsats i etterkrigstiden?

      Hvorfor avkreve meg mitt politiske standssted? Skal jeg holde meg borte fra deltagelse i politiske diskusjoner til jeg har definert meg selv innenfor det partipolitiske system? Er det det du ønsker?
      Jeg mener helt seriøst at politikk er altfor alvorlig til at det kan overlates til politikerne.

      Okei?

      :)





      • Som nevnt har jeg tidligere gjort et lite poeng ut av at Norge var ferdig EU-tilpasset allerede før folkeavstemninga i 1994. Selv satt jeg og et par hundre andre og oversatte EU-direktiver for harde livet i flere måneder (og jeg VET hvem som oversatte «agurkdirektivet» 😉 ). Demokratisk sett var ikke overivrigheten til Brundtland (og en del andre i Ap – og Høyre) helt grei, og arrogansen hennes slo nok tilbake, men jeg tror vel samtidig jeg har gitt uttrykk for at jeg for min egen del helst hadde sett at Norge hadde blitt med i EU. Jeg stemte da også JA i 1994 – ikke helt uten egoistiske motiver.

        Du får meg ikke opp på noen barrikade. Jeg tror heller ikke jeg lar meg diktere av noen folkesjel. Jeg har mindre og mindre sans for å båssette folk på grunnlag av nasjonalitetsbakgrunn eller noen annen enkelt identitetsmarkør. Jeg ser det mer og mer slik at vi alle har mange identiteter, og at den geografiske ikke en gang er den viktigste. Jeg kommer ikke utenom at jeg er norsk, og preget av det (og på mange måter stolt av det), men i likhet med deg ser jeg Norge litt fra sidelinja, og skygger uansett unna alt som smaker av nasjonalisme.
        Jeg har også et par lokale identiteter jeg ser på som like viktige, og ser meg selv i tillegg som europeer og verdensborger.

        På jobben i dag har jeg menget meg med folk med bakgrunn fra Trondheim, Gjøvik, Svendborg, Sicilia, Guayaquil og Santiago (Sør-Amerika), en by jeg ikke husker navnet på i Kina, en plass i Ukraina samt den lukkede byen Zjeleznogorsk i Sibir. I går tilbrakte jeg et par timer med en litauer (som i likhet med meg har bodd i Dublin). Jeg har aldri vært i Bulgaria og vet fint lite om det landet. 😉

        Men det viktigste med disse menneskene er at de er hyggelige – og dyktige innenfor sine fagområder.

        Jeg synes argumentasjonen din på en del områder bærer preg av utfall i mange retninger uten at du får fram hva du egentlig står for og forsvarer selv.

        Jeg regner med at du er klar over at jeg ikke er ansvarlig for eller bundet av meningene til forfattere, statsvitere eller politikere selv om de er av min generasjon.

        Det er du som sår tvil om Brundtland, Stoltenbergs og Støres evne til å ivareta folkets interesser på grunnlag av adresse og formue. Jeg har ikke på noen måte sagt at det er noe godt argument eller gir noe holdbart logisk poeng.

        Jeg hadde begredelig lav inntekt i store deler av 2013 og betalte derfor også lite i skatt. Småbruket eier jeg ikke noe av. Ikke bilen jeg kjører heller. På grunn av den lave ligningsverdien av bolig har jeg ingen formue. Jeg stemmer som regel Venstre.

        Etterkrigstiden har i stor grad vært preget av konsensus omkring velferdsstaten. Det er ikke riktig å tildele Arbeiderpartiet hele æren. De viktigste delene av Folketrygden kom f.eks. på plass under den borgerlige Borten-regjeringen i 1966.

        «Jeg mener helt seriøst at politikk er altfor alvorlig til at det kan overlates til politikerne.»

        Og alternativet er …? Proletariatets diktatur? En militærjunta? Et ekspertpanel som vet hva som er best for oss?

        Hvorfor møter du menn med argumenter som går på deres person, kjønn, alder eller økonomiske situasjon?

        Men … ja, jeg kunne godt tenke meg å høre hvilket politisk parti du føler du ligger nærmest i Norge/Danmark, og om du egentlig ville ha noe imot at Norge ble medlem av EU.

        OK?
        Måtte rable ned dette og forrige kommentar litt fort. Om det høres uvennlig ut, er det ikke meningen. 😉 Det er jo i grunnen artig å diskutere med deg, vettu, men jeg skjønner bare ikke helt hvor du vil. Aner fortsatt ikke hva du ville ha foretatt deg hvis du skulle ha vært diktator over Danmark-Norge. Må forberede en toastmaster-jobb nå.
        Sleep tight! :-)





        • Selv vet jeg ikke helt hvor jeg lander ved neste valg. Jeg er skuffet etter siste budsjett, da det virker så jævla dårlig gjennomtenkt med kutt i formueskatt og kutt i uføretrygd på samme tid.
          Imidlertid ønsker jeg slett ikke de rødgrønne tilbake, selv om at SP med ny leder virker mer fristende enn under hun “gnålegeita”. Jeg ligger nok mest i sentrum skulle jeg tro.
          Problemet nå er at du blir ond uansett faen om du skal stå på borgerlig side. Det håper jeg man kommer ut av, med et bedre forhandlet frem budsjett sammen med sentrum.
          Men ikke faen om jeg skal være medlem av noe parti, og stå for alt partiet skal stå for flere ganger. Jeg misunner ingen det. I ene øyeblikket er man på topp av diskusjonen (som AP virker å være nå). I neste øyeblikk ligger man nede med brukket rygg fordi man har bomma totalt i forhold til kommunikasjon med velgerne (slik Høyre virker å være nå, jfr. meningsmåling i DB i går og AP i dag).

          2





  4. til:marthon
    Du skriver;
    Du gir ikke egentlig inntrykk av å ha noen utpreget folkelig bakgrunn eller livsstil, du bor ikke i Norge, du merker neppe særlig mye til norsk skatte- og avgiftspolitikk eller norske trygderettigheter, men du engasjerer deg tilsynelatende stadig mot «rasering av velferdssamfunnet» etc.

    Og så skriver du:
    Det er du som sår tvil om Brundtland, Stoltenbergs og Støres evne til å ivareta folkets interesser på grunnlag av adresse og formue. Jeg har ikke på noen måte sagt at det er noe godt argument eller gir noe holdbart logisk poeng.

    Jeg skriver og stiller spørsmål:
    Min egen oppvekst og min egen ufolkelige bakgrunn og livsstil, anføres som argumenter mot meg, men ekskluderes samtidig som argumenter mot folk som GHB, Stoltenberg og Støre – viktige mennesker i viktige samfunnsroller. Det er interessant. Hvor finnes logikken?

    Jeg tolker deg dithen at du finner min oppvekst, bakgrunn og livsstil såpass fjernt fra “folket” at det virker litt mistenkelig at jeg skulle engasjere meg for den norske velferdsstaten. Gjelder det altså kun meg?

    Når det står å lese i norske aviser at velferdsstaten er i ferd med å sendes tilbake til nivået i 1967, så gir det deg rett i at velferden antagelig ikke var på høyden på den tiden, men det underbygger vel samtidig også min argumentasjon om at det foregår en rasering?

    Hva mener jeg med at politikk er for alvorlig til å overlate til politikere?

    Det jeg forsøker å påpeke er at det norske folket stemte nei, men at folkets nei ble ignorert.
    Å overlate politikken til politikerne, betyr altså at folket ikke blir gitt reel demokratisk makt. Når familien sier nei til å bytte ut de ordinære pølsene med kalkunpølser, så innfører familiens overhode kyllingpølser i stedet, uten å spørre.
    Da Norge sa nei til kalkun, fikk de altså kylling i stedet, for det hadde de jo ikke sagt nei til. Men det var aldri det som ble forespeilet dem da de gikk til valg. Klarere kan jeg ikke si det.

    Tar jeg med det stilling til hva som er best for Norge?

    Har jeg noe imot at Norge blir medlem av EU? Selvfølgelig ikke. Men dersom Norge skal kalle seg et demokrati, så bør det være folkeflertallets vilje at Norge deltar i det europeiske fellesskapet. EØS-avtalen krevde, etter hva jeg har forstått, en grunnlovsendring.

    Du tolker argumentasjonen min som utfall i mange retninger.
    Du finner meg vanskelig å plassere politisk.
    Det gjør jeg også. Derfor er jeg heller ikke medlem av noe politisk parti.
    (Under EU-valget stemte jeg Radikale Venstre, dersom det har noen interesse.)

    Og alternativet er …? Proletariatets diktatur? En militærjunta? Et ekspertpanel som vet hva som er best for oss?

    Alternativet til hva? Til demokratiet?
    Jeg leter ikke etter noe alternativ.
    Jeg skrev:
    Er det ikke faktisk det motsatte jeg hevder når jeg påpeker nødvendigheten av skiftende regjeringer? Hvorfor velger du å se bort fra den vesentligste grunnen til at demokratiet kan fungere: nemlig misnøyen med det eksisterende politiske regimet?
    Det svarte du ikke på.

    Det regner. Utenfor kjøkkenvinduet står en stolt skolepike med helt ny, hvit og lilla regnjakke og sender meg et slengkyss.

    Ha en fin dag. :)





    • Til Marthon og Cecilia:
      Da er dere strengt tatt poltisk ganske like 😀 . Radikale Venstre i Danmark og Venstre i Norge er søsterpartier. De er sosialliberale partier som plasserer seg i sentrum. Partiet som heter Venstre i Danmark, er strengt tatt et motsvar til Senterpartiet, men har i de siste tiårene gått langt ut på høyresiden. I dag kaller faktisk FrP danske Venstre for sitt søsterparti. Radikale Venstre var tidligere en del av den borgerlige koalisjonen, men har altså gått over til de rødgrønne. Dvs. at ting er litt snudd på hodet i Danmark i forhold til Norge 😉
      Jeg simpelthen elsker å studere gamle valgresultater og wikipedia-artikler om partier fra ulike land 😀

      2





      • :)
        Basert på noen års erfaring, vil jeg vel tiltro Marthon i hvert fall et minimum av kunnskap om Radikale Venstre i Danmark, og selv stemte jeg vel neppe i ørska under EU-valget, så det vil vel ha en viss formoding med seg at det var et bevisst valg fra min side.
        Det interessante ved dette, er imidlertid følgende:

        Begge partiene ( Venstre i Norge og Radikale Venstre i Danmark) har en viss aura av liberalisme over seg – og ettersom både den godeste Marthon og jeg selv egentlig i utgangspunktet forsøker å holde en viss avstand til liberalismen ( det var slik vi møttes), er det i grunnen litt selsomt at vi altså begge to ender opp med å gi den vår stemme. Ikk?

        : )

        1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *